Fant denne artikkelen i et blad og syns den setter fokus på noe veldig viktig, derfor vil jeg gjerne dele den med dere. Den er skrevet av en amerikansk barnepsykolog.
Vær raus med ros:)
En solfylt sommerkveld satt min kone og jeg i hagen sammen med et vennepar. Den seks år gamle sønnen deres oppførte seg bemerkelsesverdig bra, der han lekte fredelig med lekene sine. Ingen sa et ord til ham. Omsider, etter minst en time, kom gutten bort til oss og slo sin far i hodet med en sammenrullet avis. Din slemme, uskikkelige gutt, ropte moren. Som barnepsykolog og far synes jeg at dette var urettferdig. Guttens gode oppførsel hadde gått upåaktet hen. Så for å få oppmerksomhet begynte han å oppføre seg dårlig, og på den måten fikk han også oppmerksomhet. I likhet med mange andre foreldre, ga denne moren barnet oppmerksomhet når han oppførte seg dårlig, i stedet for å rose han når han var snill. Mange foreldre reagerer med et veldig sinne når alt som kreves for dette stadiet, bare er en advarsel. De skjeller og smeller , eller det som verre er, når barna oppfører seg dårlig, og glemmer å rose når de oppfører seg pent.
En annen venn av oss klarte å unngå denne feilen. Hun benyttet enhver anledning til å rose sine fire barn. Jeg husker at jeg var hos henne og drakk te. Barna laget teen, serverte den og ryddet bort asjettene. Så flinke dere er alle sammen, sa hun flere ganger. På slutten av kvelden tok hun alle sammen til seg og ga dem en klem. Når de en sjelden gang oppførte seg dårlig, så hun på dem med et eget blikk. Deretter talte hun sakte til ti, fortalte hun meg. Hva skjer når du kommer til ti? spurte jeg. Hun så på meg og sa: jeg kommet aldri til ti... Ros er en nødvendighet for oss alle. Det hjelper mye bedre enn kritikk eller straff. Straffen må være streng for å ha noen hensikt. Men hvis man ikke gir barn noen form for belønning - en klem eller et oppmuntrende ord kan være svært virkningsfullt - kan det å leve med dem bli rene rosebedet, svært tornefullt.
I tillegg til ros trenger barna respekt og ansvar. Faktisk trenger vi alle å føle oss spesielle, unike og verdifulle. Påpek gjerne mine svakheter, men ikke glem å fremheve mine sterke sider også.
Å gi et barn muligheten til å nyte respekt, er en måte å eliminere det negative i hans eller hennes oppførsel, og få frem det positive. Seks år gamle Gregory var en storvokst gutt, den største av barna på førskolen. I tillegg var han en bølle. Han raste rundt på lekeplassen som en vill okse og slo ned alle som kom i hans vei. I egenskap av guttens psykolog, hadde jeg en samtale med styreren. Vi planla hvordan vi skulle iverksette vår respektstrategi.
Det nærmet seg jul og vi laget en gullhjelm i papp til Gregory. Vi tillot oss litt dikterisk frihet, og lot han være med i skolens julespill - i rollen som Goliat. Du er forferdelig sterk, så du må passe på Jesusbarnet, jomfru Maria og alle barna, forklarte styreren han.
Gregory var storartet, han ble stjernen i stykket. Senere i skolegården - fremdeles iført gullhjelmen sin - påtok han seg rollen å passe på at ingen av barna kom til skade. Læreren hans roste han for den gode oppførselen. Straff ville aldri ha fungert for han. Respekt og anerkjennelse var det han lengtet etter.
Alle barn trenger hjelp og oppmuntring til å ta ansvar for seg selv. Disiplin handler om å ta ansvar for sine egne handlinger og å være mottakelige for andres behov.........
..............Litt ros kan utrette mirakler............
............Å gi andre ros, respekt og ansvar, er å behandle dem med aktelse og å gi dem en sjanse til å gjøre noe med livet sitt, for sin egen og andres skyld.
For mange år siden, da jeg nettopp hadde begynt i praksis som psykolog, arbeidet jeg for en lege som aldri ga meg noen ros. En dag spurte jeg ham hvordan han egentlig syns det gikk med meg. Han så overrasket ut og sa: " Det går svært bra. Hvorfor spør du?"
Jeg spurte fordi jeg trengte å høre det. Ros er grunnleggende behov hos mennesker - uten ros kan ingen yte sitt beste. Får vi ros gjør vi mer enn gjerne vårt ytterste. " Du tar deg strålende ut!" " Maten smakte utrolig godt! " " Du er fabelaktig! " Tenk på den virkningen noen rosende ord, en arm rundt skulderen eller en klem har på andre, særlig små barn. De behøver disse bekreftende og oppmuntrende ordene, det komplementet, det at man verdsetter at de gjør noe bra eller at de bare er den de er. Ikke overdriv rosen, men sørg for å gi ros,, det hjelper ikke å tenke på det. Vi må si det høyt.
Jeg har alltid vært opptatt av å gi komplement, og forsøker også å rose så ofte jeg kan. Husker godt da ungene var små og hjalp meg med noe. F. eks. når jeg tørket støv fikk de også ei tue og ei bøtte, og du verden så stolte de ble når jeg roste dem og skrøt av hvor flinke de var. Jeg tror det er mange måter å bygge opp selvtillit og integritet hos ungene, og det å ta de med i oppgaver og la dem få en følelse av at de gjør noe nyttig, er en svært viktig måte å gjøre dette på.
I jobben min prøver jeg også å gi ros hver eneste vakt. F. eks. kan en selvskader være svært skuffet over seg selv fordi hun har skadet seg igjen. Jeg pleier å se på henne og si noe sånt som : " Du verden så utrolig flott at du faktisk har greid å la være å skade deg i så mange dager:) Jeg syns du har vært utrolig flink, og du bør være kjempestolt av deg selv. " Dette gjør at pasienten ser på situasjonen i et helt annet lys og fra en annen og mer positiv vinkel, noe som igjen kan hjelpe henne med motivasjon til å fortsette å jobbe mot sine mål.
Ei kjæmpegod helg til alle dere,
og husk å
gi ros
til de du har rundt deg så ofte du kan:)
Goklæm
