Et dikt til ettertanke……..

Da jeg var 20 år og studerte for å bli sykepleier kom jeg over et vakkert dikt som jeg aldri har kunnet glemme. Diktet ble funnet i nattbordskuffen til en gammel engelsk dame som bodde  på et sykehjem, etter hennes død, og det gjorde et utrolig sterkt inntrykk på meg. 

I dag har jeg lyst å dele dette vakre og tankevekkende diktet med dere min gode bloggvenner. Tror de fleste av oss kan ha godt av å bli minnet på at et gammelt og skrøpelig menneske også har vært ung og vital en gang, og at han eller hun bærer på sin egen unike historie full av minner…..

Ps. Bildene har jeg funnet på nettet.

Hva ser du, søster, i din stue?
En gammel, sur og besværlig frue,
usikker på hånden og fjern i blikket,
litt grisete og rotet der hun har ligget.

Du snakker høyt, men hun hører deg ikke.
Hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, har dårlig humør.

Er det hva du tenker, er det hva du ser?
Lukk øynene og se, det var noe mer.
Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,
den gamle damen som ligger her.

Jeg er en pike på ti, i et lykkelig hjem
med foreldre og søsken – jeg elsker dem.
Jeg er ungmø på seksten, med hjerte som banker
av håp og drømmer og romantiske tanker.

Jeg er brud på tyve med blussende kinn.
I mitt eget hjem går jeg lykkelig inn.
Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem.
Mot alt som er vondt vil jeg verne dem.

Og barna vokser, med gråt og latter.
Så blir de store, og så er vi atter
voksne alene som nyter freden
og trøster hverandre. Og nyter gleden
når vi blir femti, og barnebarna kommer
og bringer uro og latter hver sommer.

Så dør min mann og jeg blir ensom med sorgen,
og sitter alene fra kveld til morgen.
For barna har egne hjem,
det er så mye som opptar dem.
Borte er alle de gode år,
de trygge, glade og vante kår.

Nå plukker alderen fjærene av meg.
Min styrke, mitt mot blir snart tatt i fra meg.
Ryggen blir bøyd og synet svikter,
jeg har ikke krefter til dagens plkter.
Mitt hjerte er tungt og håret grått.
Med hørselen skranter det og så smått.

Men inne bak skrøpelighetene finnes
det ennå så meget vakkert å minnes;
barndom, ungdom, sorger og gleder,
samliv, mennesker, tider og steder.

Når alderdomsbyrden tynger meg ned,
så synger allikevel minnene med.
Men det som er aller mest tungt å bære,
er det at evig kan ingenting være.

Hva ser du, søster? En tung og senil
og trett gammel skrott? Nei, prøv en gang til.
Se bedre etter – se om du kan finne
et barn, en brud, en mor, en kvinne.
Se meg som sitter der innerst inne.
Det er meg, du må prøve å se – og finne.