Så hyggelig at du titter innom til meg.
Håper du liker deg her:)
Dersom du legger igjen en liten kommentar, så kommer jeg innom bloggen din:)

1. nov. 2008


Hei og god søndag:)

Her om dagen drev jeg og ryddet litt i div. skap og skuffer og da kom jeg over en litt fornøyelig notis som min eks samboer, pappen til mi datter Mathilde, har skrevet.
Mathildes pappa er journalist i lokalavisa vår og denne sto i avisa i et sidesprang for noen år siden.
Håper dere kan like den....:)

Det er mye rart som skjer i Trondheim..

På hjemmebane blir jeg stadig underholdt av min datter på fem og et halvt år. Hun heter Mathilde, har nettopp oppdaget sin første løse tann, og det der med et halvt år er veldig viktig.
Mathilde er opptatt av alt som rører seg, både i barnehagen, og ute i den store verden. En brødskive med Nugatti går ned på høykant , innimellom spørsmål om alt mulig.
Nå i det siste har mange av spørsmålene dreid seg om hvordan hun egentlig kom til. Det er jo ikke noe uvanlig fenomen at mamma eller pappa må fortelle hvordan man lager barn. Det er en utfordring de fleste foreldre står overfor før eller siden.
I mitt tilfelle er det ikke like enkelt å trå til med den samme forklaringen som mange av hennes venner i barnehagen får om akkurat dette temaet.
Hvordan forklarer man ei lita lyshåret og nyskjerrig frøken at hun egentlig er et lite mirakel? Et mirakel som ble laget av sæd som hadde vært nedfrosset i en beholder på et sykehus i Trondheim i over 10 år? Denne sæden ble tint opp for så å befrukte et egg som på forhånd var tatt ut av mammaen hennes.
Det befruktede egget ble ført tilbake i mamma, og etter ni måneder dukket Mathilde opp. Jeg har en aldri så liten utfordring der.
Den lille snakksalige og tidvis også veslevoksne damen har fått med seg at pappa hadde kreft da han var yngre. Det der med kreft er for henne et litt skummelt ord, som hun omtaler for krefta, og ikke kreft.
Hun vet at det er en sykdom og at mange blir frisk, sånn som pappa.
- sant pappa, du har ikke krefta lenger nå? Spør hun fra tid til annen....
Jeg har selvsagt gjort mine klønete forsøk på å forklare henne litt om disse tingene som hun stadig undres over.
Noe har hun i alle fall fått med seg av dette med prøverørsbefruktning. Mathilde går derfor rundt og tror at alle foreldre må til Trondheim for å lage barn. For henne er dette etterhvert blitt helt naturlig. Når hun får høre at venner eller kjente av oss skal ha baby, slår hun med den største selvfølgelighet til med følgende konklusjon:

- Å ja pappa! De har vært i Trondheim......


Syns historien er litt søt jeg....
Ønsker dere en flott søndag, .........klem fra Kate:)

16 kommentarer:

Astrid sa...

Ja dette var ei søt historie:) Ungar er utrulege på å resonere, ikkje alltid dei treff heilt med konklusjonane, og då kan det verte minneverdige kommentarar av det!
Så artig at du har tatt vare på notisen, sikkert kjekt å ta fram for Mathilde for seinare denne:)

Lykkelita sa...

Fin historie og en liten kjærlighetserklæring fra far til datter... Så fint at du tar vare på den:) I bloggverden møter man mange mennesker som på et eller annet vis har en felles skjebne som en selv - så også nå. Mannen min fikk testikkelkreft med spredning i fjor, han har fått behandling og er symptomfri, MEN hvis vi ønsker fler barn - Ja, da må vi til Trondheim og lage de;)
Ha en fin søndag, Kate. Her er det siste innspurt - bilder kommer senere på bloggen min:)

Anonym sa...

Ha ha. Jeg synes jeg ser henne der hun veslevoksent proklamerer at folk har vært på tur til Trondheim.
Utrolig søt historie, og rørende å lese.
Jeg regner med at frøkna nå vet at man kan ordne babyer andre steder enn i Trondheim også men det hadde vært gøy og hørt hvordan far forklarte denne biten for henne den gangen.
Vi står overfor en skikkelig utfordring her i huset også når den tid kommer og vi har enda ikke greid å finne den beste forklaringen å komme med, kanskje best å ta det på sparket - det er vel det det ender med uansett.
Det er ikke bare bare å være foreldre. Puh!
Ha en strålende søndag.

Unknown sa...

Så artig:0)
Flott historie, og ungar er heilt utrulege på resonering, sjølv om dei ikkje alltidt treff med konklusjonane som Astrid seier....Det er berre heilt sikkert at vi har mange utfordringar i forhold til alle spørsmåla som kjem som perler på ei snor om livet i si alminnelegheit....Eg beundrar ofte ungane si evne til å fange opp stemningar...Pappa døydde tre år før Rakel kom til verda, men ho sørgar like mykje som meg over Morfar i himmelen...
Då brukar ho å sjå på meg med tårevåte auge og proklamere med stort alvor i stemma: "Sant, Mamma, vi savnar Morfar?" Ungar har ei eiga evne til å ta både liv og død som heilt naturleg, berre vi let dei ta del i det!!
Måtte le litt av den sidekommentaren i artikkelen om at ho var fem og eit halvt og at det med halvt er veldig viktig;0)
Nydeleg jente!!
Fin søndag til deg og dine, KAte, klem

Eli Kristin Magnussen sa...

Så herlig historie, utrolig rørende fra pappa til lille jenta si.. koselig å ta vare på til senere, gode minner som dette må spares på :) Unger er så utrolige flinke til å ta situasjoner, lek, tanker og oppfatninger om ting og tang og sette det i perspektiv (på egne premisser). Får mange gullkorn av slikt, hi-hi!

Nydelig bilde av jenta også!! Ha en koselig søndag!

Marit sa...

Den var en kjempesøt historie :)Egentlig burde den minne oss om at i burde være flinkere til å skrive ned historier og tanker underveis. Det er noe eget med dem når vi står midt oppi det..og fin å ta frem igjen senere.

Nyt søndagen :)

Torilpia sa...

Koselig historie .. er virkelig verdt å ta vare på :o)

Artig bilde av prinsessa di :o)
Klem!!

Marie sa...

Så skjønn liten historie :)
Eg har lese nedover bloggen din, du er så flink til å lage innlegg :)

God søndag :)

Guttemamma sa...

Fantastisk, kjenner gåsehuden her jeg sitter!! Pakkelappene er nok fine, siden du ikke rakk å ta bilde av de før de forsvant...Ha en flott kveld! Klem

Solveig sa...

Hei:)
For en utrolig søt historie!
Smilte godt da jeg leste dette.
Barn er så herlige og søte:)
Alle barn blir til i Trondheim ja;) hehe! De spør om det meste å svar må man prøve å gi..

En venninde av meg fikk dette spørsmålet fra sitt tantebarn: hvis alle eplene i verden datt ned, ville det da være flere epler enn stjerner i verden?? Hehe, hva skal man svare til det da?

Ønsker deg ei fin uke:)

Unknown sa...

Hei hei!!
Har ei utfordring til deg om du har lyst:0)
Klem

Anonym sa...

Så flott historie. Det er slike historier som man alltid husker.
De er så skjønne, disse barna. Så heldig man er som kan oppleve å få slike undre.
Ha en fin søndagskveld o ei fin uke
Klem fra Agathe.

Besta sa...

Så fin den historia var. Nydelig bilde av ho også. Ha en fin kveld. Klem

Cecilie sa...

Ungar er jammen nokren hærlege skapningar. Eg har sjølv ein liten filosof i huset, og det er heilt utruleg kva desse små tassane kan finne på å spørje om, i til tider svært upassande augeblink. (ikkje like kjekt å fortelje om korleis dei vart til rundt middagsbordet heime hos svigerforeldra mine...)

AnneGrethe7 sa...

...hihi...for ei artig historie...
Dei e no bra skjønne desse ungane våre... Ei nydeleg jente du har.
Vår pappa er også journalist i lokalavisa:)

Tusen takk for koseleg helsing på bursdagen til minstemann. Vi har hatt ein super dag med heile familien på besøk...24 stykker i alt.

Ha ein flott søndagskveld.

Klem

Maya sa...

Barn er herlige!
I måten de ser verden på og med sine meninger :)
En utrolig søt historie,med masse dybde.

Ha ei flott uke,
klem fra Maya :)

Related Posts with Thumbnails