
Hei og god søndag:)
Her om dagen drev jeg og ryddet litt i div. skap og skuffer og da kom jeg over en litt fornøyelig notis som min eks samboer, pappen til mi datter Mathilde, har skrevet.
Mathildes pappa er journalist i lokalavisa vår og denne sto i avisa i et sidesprang for noen år siden.
Håper dere kan like den....:)
Det er mye rart som skjer i Trondheim..
På hjemmebane blir jeg stadig underholdt av min datter på fem og et halvt år. Hun heter Mathilde, har nettopp oppdaget sin første løse tann, og det der med et halvt år er veldig viktig.
Mathilde er opptatt av alt som rører seg, både i barnehagen, og ute i den store verden. En brødskive med Nugatti går ned på høykant , innimellom spørsmål om alt mulig.
Nå i det siste har mange av spørsmålene dreid seg om hvordan hun egentlig kom til. Det er jo ikke noe uvanlig fenomen at mamma eller pappa må fortelle hvordan man lager barn. Det er en utfordring de fleste foreldre står overfor før eller siden.
I mitt tilfelle er det ikke like enkelt å trå til med den samme forklaringen som mange av hennes venner i barnehagen får om akkurat dette temaet.
Hvordan forklarer man ei lita lyshåret og nyskjerrig frøken at hun egentlig er et lite mirakel? Et mirakel som ble laget av sæd som hadde vært nedfrosset i en beholder på et sykehus i Trondheim i over 10 år? Denne sæden ble tint opp for så å befrukte et egg som på forhånd var tatt ut av mammaen hennes.
Det befruktede egget ble ført tilbake i mamma, og etter ni måneder dukket Mathilde opp. Jeg har en aldri så liten utfordring der.
Den lille snakksalige og tidvis også veslevoksne damen har fått med seg at pappa hadde kreft da han var yngre. Det der med kreft er for henne et litt skummelt ord, som hun omtaler for krefta, og ikke kreft.
Hun vet at det er en sykdom og at mange blir frisk, sånn som pappa.
- sant pappa, du har ikke krefta lenger nå? Spør hun fra tid til annen....
Jeg har selvsagt gjort mine klønete forsøk på å forklare henne litt om disse tingene som hun stadig undres over.
Noe har hun i alle fall fått med seg av dette med prøverørsbefruktning. Mathilde går derfor rundt og tror at alle foreldre må til Trondheim for å lage barn. For henne er dette etterhvert blitt helt naturlig. Når hun får høre at venner eller kjente av oss skal ha baby, slår hun med den største selvfølgelighet til med følgende konklusjon:
- Å ja pappa! De har vært i Trondheim......
Syns historien er litt søt jeg....
Ønsker dere en flott søndag, .........klem fra Kate:)
Her om dagen drev jeg og ryddet litt i div. skap og skuffer og da kom jeg over en litt fornøyelig notis som min eks samboer, pappen til mi datter Mathilde, har skrevet.
Mathildes pappa er journalist i lokalavisa vår og denne sto i avisa i et sidesprang for noen år siden.
Håper dere kan like den....:)
Det er mye rart som skjer i Trondheim..
På hjemmebane blir jeg stadig underholdt av min datter på fem og et halvt år. Hun heter Mathilde, har nettopp oppdaget sin første løse tann, og det der med et halvt år er veldig viktig.
Mathilde er opptatt av alt som rører seg, både i barnehagen, og ute i den store verden. En brødskive med Nugatti går ned på høykant , innimellom spørsmål om alt mulig.
Nå i det siste har mange av spørsmålene dreid seg om hvordan hun egentlig kom til. Det er jo ikke noe uvanlig fenomen at mamma eller pappa må fortelle hvordan man lager barn. Det er en utfordring de fleste foreldre står overfor før eller siden.
I mitt tilfelle er det ikke like enkelt å trå til med den samme forklaringen som mange av hennes venner i barnehagen får om akkurat dette temaet.
Hvordan forklarer man ei lita lyshåret og nyskjerrig frøken at hun egentlig er et lite mirakel? Et mirakel som ble laget av sæd som hadde vært nedfrosset i en beholder på et sykehus i Trondheim i over 10 år? Denne sæden ble tint opp for så å befrukte et egg som på forhånd var tatt ut av mammaen hennes.
Det befruktede egget ble ført tilbake i mamma, og etter ni måneder dukket Mathilde opp. Jeg har en aldri så liten utfordring der.
Den lille snakksalige og tidvis også veslevoksne damen har fått med seg at pappa hadde kreft da han var yngre. Det der med kreft er for henne et litt skummelt ord, som hun omtaler for krefta, og ikke kreft.
Hun vet at det er en sykdom og at mange blir frisk, sånn som pappa.
- sant pappa, du har ikke krefta lenger nå? Spør hun fra tid til annen....
Jeg har selvsagt gjort mine klønete forsøk på å forklare henne litt om disse tingene som hun stadig undres over.
Noe har hun i alle fall fått med seg av dette med prøverørsbefruktning. Mathilde går derfor rundt og tror at alle foreldre må til Trondheim for å lage barn. For henne er dette etterhvert blitt helt naturlig. Når hun får høre at venner eller kjente av oss skal ha baby, slår hun med den største selvfølgelighet til med følgende konklusjon:
- Å ja pappa! De har vært i Trondheim......
Syns historien er litt søt jeg....
Ønsker dere en flott søndag, .........klem fra Kate:)



























